En feil ved de regenerative bremsefunksjonene på en rekke Volvo-modeller gjør at bremsene kan svikte.

– Satt på spissen kan det virke tilfeldig hvilken karakter eleven får i YFF, sier yrkesfaglærer Ida Kristine Larsen. En ny studie undersøker hvordan vurderingen faktisk foregår – og hvem som egentlig har mest å si.

Innlegget Finnes det etisk forsvarlig bruk av generativ KI? dukket først opp på Kontekst.

Silje Naustvik blir ny regiondirektør for KS Innlandet. Hun har vært nestleder i Norsk Sykepleierforbund og Unio. Nå skal hun altså representere arbeidsgiversiden.

Næringslivets Hovedorganisasjonen og Regnskap Norge er kritiske til stortingspolitikernes budsjettavtale om å legge ned Regelrådet.

Vi har gransket ulykken i P-huset i Sandvika. Les siste nummer av Motor her.

Ingen hadde søkt om tillatelse til å henge opp Meny-plakatene på St. Hanshaugen i Oslo. Stian Jansen i Carat sier at de stolte på utleieren som sa at alt det formelle var i orden.

Goodtech tildelt service- og vedlikeholdsavtale for biogassanlegget på Romerike og de to forbrenningsanleggene på Haraldrud og Klemetstrud.

Innlegget Har hanket inn ny millionavtale dukket først opp på Cnytt.no.

Det er jevnt over mest miljøvennlig å skrote fossilbilene og heller få alle til kjøre elektrisk, slo sveitsiske forskere fast. Landets myndigheter ville ikke offentliggjøre funnene.

Brita Brenna har i hele sin karriere forsket på museer, samlinger og utstillinger, blant annet på overgangen fra raritetskabinetter til offentlige museer med glassmontere og på Norges deltakelse i verdensutstillinger. Likevel er det ikke lett for henne å si hvorfor museer og museumsforskning egentlig er viktig.

Brita Brenna

Professor i kulturhistorie og museologi ved Universitetet i Oslo.

Har forsket på historisk framstilling og produksjon av viten gjennom utstillinger, med fokus på tema som kjønn og natur.

Har også vært redaktør for en rekke bøker, og hun ledet utvalget som i 2020 kom med rapporten «Vilje til forskning – museumsforskning i Norge i det 21. århundre».

– Det er litt eksistensielt: For meg personlig er det vanskelig å argumentere for at forskning er viktigere enn andre ting. Og mitt store problem her i verden er at jeg er veldig opptatt av at det vi gjør, skal være viktig på en eller annen måte. Men jeg synes utvilsomt forskning i og om museer er viktig.

– Om du skulle prøve å beskrive i en kort setning hvorfor det er viktig å ha museer, hva ville du sagt?

– Jeg tenker på museene som en type infrastruktur, som vi ikke legger merke til før de slutter å virke.

– Så de er som vann i krana, for eksempel? En dag skrur du på, og så kommer det ikke vann?

– Ja, den dagen du ikke har noe sted å gå sammen med familien din, som ikke koster altfor mye penger. Men mer grunnleggende – det høres så banalt ut, men museer, arkiver og bibliotek er samfunnets minne. Den dagen du har lyst til å vite mer om hvordan folk levde for 50 år siden, har lyst til å se tegningene av hvordan arkitekturen i Oslo by ble utformet en gang i tiden, eller mangfoldet i middelalderens visuelle uttrykk, så har noen faktisk tatt vare på det.

– Hvorfor er det viktig?

– Fordi det finnes så mange historier vi ennå ikke har hørt. Hvis vi skal kunne skrive historien på nytt, er vi nødt til å ha de tingene og tekstene – for å forstå samtiden og framtiden. Vi skjønner betydningen av den muligheten først når vi hører Trump si at Smithsonian Museum skal renskes for «antiamerikansk innhold».

– Hvilken kran er det Trump og folk som ham skrur igjen, for å si det sånn?

– De prøver å viske ut den jobben som museene har gjort de siste tiårene for å forstå og vise fram historier som handler om marginaliserte grupper, om raseforskjeller, om kvinners liv. Det gjør de for å lage en ny historie om den «heroiske amerikanske identiteten». Men hvis de ikke begynner å kaste samlingene sine, og de kompetente fagfolkene ikke forsvinner, så er muligheten fortsatt der senere for å fortelle og utforske historien på nytt.

– Så museene kan brukes til å påvirke den nasjonale identiteten?

– Ja, virkelig. De har hatt en sentral rolle i nasjonsbyggingsprosessene, så det er ikke noe nytt at de er politiske. Men hvor viktige de kan være, har vi kanskje glemt, som infrastruktur. De direkte politiske inngrepene, som vi også ser for eksempel i Polen, viser at makthaverne mener at museene er kjempeviktige – så viktige at de må gå inn og styre dem politisk.

– Men hvor relevante er museene egentlig i dag, med en generasjon som vokser opp med TikTok og KI-generert innhold?

– Vel, det er flere som går på museum i Norge hvert år, enn det er som går på fotballkamper, sies det. Nærmere 10 millioner besøkende.

– Oi, det visste jeg ikke.

– Da museene begynte å vise fram tingene sine på nett, var mange sånn «Å nei, vi må passe på – vi kan ikke vise for mye, for da kommer det ikke mennesker til museet». Og så viste det seg veldig fort at jo da, de kommer i enda større grad, fordi de har sett det på nett, og så vil de se de virkelige tingene.

– Så ideen om «det autentiske» er fortsatt viktig?

– Noe er nok bare følelsen av at «Oi, dette er så flott, jeg vil bare ha enda mer. Jeg vil bare se enda flere detaljer». Men også at det finnes en hellighet forbundet med museet, en slags religiøs følelse. Hvis man tenker på gruppen av mennesker som står foran Mona Lisa til enhver tid, så er det til forveksling likt det man gjør i katolske kirker.

– Ja, når man ser på relikviene? Eller – jeg var nettopp på Billie Eilish-konsert med dattera mi, og da skjønte jeg at det ikke handlet så mye om musikken, men mer om hvor utrolig sterk opplevelsen var av å være i samme bygning som Billie Eilish – bare femti meter unna. Og sammen med 25 000 andre fans.

– Ja, det er kanskje det aller viktigste – man skal ikke undervurdere betydningen av å se og gjøre ting sammen med andre. Jeg tenker at det er noe av det magiske med museet, at det er et sted man opplever sammen med andre, et samlingssted.

– Hva betyr det for museenes muligheter?

– Det betyr alt. De er åpne for publikum og samler ulike mennesker som kan gå fritt omkring. Det er også der museumsforskning har et spesielt potensial – en kan forske både med og i møte med publikum. Enten det er å utforske samlingene eller produsere nyskapende utstillinger, kan forskningen gjøres i samspill med besøkende av ulike slag.

– Hvordan da?

– Interkulturelt museum, som holder til i den gamle politistasjonen på Grønland i Oslo, var nylig involvert i et stort EU-forskningsprosjekt om framtid. Når et museum for eksempel sier at vi skal ta vare på tingene for framtiden, hvilken framtid tenker de seg? Hva er denne framtiden? Og hvem bestemmer hvilken framtid vi skal få? Der lagde de et prosjekt som var basert på en rekke workshops med ulike typer innbyggere på Grønland, altså barn og ungdom, innvandrere og andre, som utarbeidet egne scenarioer. De laget en utstilling: Beyond Barcode.

– Er det prosjektet et godt eksempel på museumsforskning?

– Ja, det er en av de utallige måtene museumsforskning kan drives på. Jeg er ikke så veldig opptatt av om noe kalles museumsforskning, men hvis museene skal være relevante og interessante som kunnskapsprodusenter, må de gjøre mer enn å vise fram, som enkel formidling.

– Hva betyr det?

– At museene må være arenaer for diskusjoner, opplevelser og tilbakemeldinger. På Blindern og i akademia er vi veldig opptatt av at vi må få kontakt med folk og formidle, men museene kan det veldig mye bedre enn oss, de har ganske enkelt et komparativt fortrinn.

– Og de kan kanskje bedre få til både kontakt ut og kontakt inn?

– Ja, en utveksling. Et eksempel er Teknisk Museum i Oslo, som kaller inn til ting, i betydning «storting», hvor man plasserer en gjenstand i midten og folk bringer sin kunnskap til bordet og avgjør hva den er, og hva den betyr. Jeg var på et «ting» med modeller fra slutten av 1700-tallet, blant annet pumpemodeller som stammet fra Bergseminaret på Kongsberg, og sluttproduktet fra alt arbeidet de gjorde med å utforske tingene, ble modellutstillingen som står på museet i dag.

I flere Forskerforum-intervjuer de siste årene er klimaforskningen blitt trukket fram som et område der akademias autoritet er blitt utfordret av stemmer som finner sine egne alternative fakta og tolkninger på sosiale medier.

– Har museene en rolle i dette nye offentlige ordskiftet, som en annen type formidling?

– Amerikanske undersøkelser viser at folk har mye større tillit til museene enn til journalistikken, for eksempel. Det trekkes ofte fram i museumskretser, men dette er også litt komplisert.

– Hvorfor det?

– Som masterstudent jobbet jeg med vitenskapskritikk, og problematiserte og utfordret den selvsikre måten vitenskapen etablerer sannhet på – for eksempel fra et feministisk perspektiv. I dag er det så mange som kritiserer vitenskapen. Skal man da prioritere å vise fram den sosiale produksjonen og skjevheten i kunnskapen på museene? Skal museene framheve usikkerhet eller uenighet i forskningen? Eller skal de bare bli enige om hva som er de viktigste sannhetene vi skal ha fram? Jeg synes det er utfordrende.

– Hvordan?

– Det finnes mange klimaskeptikere i Norge. Skal de da få en stemme, selv om de i vitenskapssamfunnet er helt marginale? Eller gir vi dem da en autoritet de ikke fortjener?

– Hvordan har du selv angrepet oppgaven med klimaformidling?

– Jeg har vært så heldig å få være med som museolog i et tverrvitenskapelig prosjekt om den nordiske lille istiden, med geologer, dendrokronologer og historikere. Sammen med Bergsveinn Thorsson har jeg laget en workshop om klima og museer – om hva som er utfordringene, og hva som er mulighetene. Klimahistorieprosjektet til Dominik Collet har også laget en liten utstilling på Klimahuset i Botanisk hage i Oslo, om hvordan folk tilpasset seg et endret klima på 1700-tallet.

– Jeg tenker på museene som en type infrastruktur. Vi legger ikke merke til dem før de slutter å virke.

– Fordi det ble kaldere?

– Ja, spesielt fordi det var hyppige vulkanutbrudd som medførte uår. De tilpasset seg for eksempel ved å bygge kornmagasiner. De siste tiårene har kornmagasinene ironisk nok blitt museer og studentboliger. Men det handler altså om en beredskapstankegang, som kanskje er i ferd med å bli aktuell igjen. Så da er spørsmålet hva vi kan lære av fortiden.

– Dette høres litt ut som «show, don’t tell»?

– Hvis du vil nå ut til verden med informasjon om klima, hjelper det ikke å sette opp en informasjonsplakat på hvert museum i verden. Du må gjøre noe annet, noe som får folk til å skjønne. Jeg synes museene er aller morsomst når de får noe til å skje. Når de ikke bare inntar en posisjon der «vi vet alt, og så skal dere bare akseptere det vi vet», men skaper følelser. I Klima-X-utstillingen på Teknisk Museum i Oslo for en del år siden måtte for eksempel alle ta på seg slagstøvler for å gå inn, fordi det var 10 cm vann på gulvet. Når du går rundt og vasser, oppstår det en kroppslig følelse av at noe står på spill, og ikke minst vil du huske besøket.

– Jeg tenker også at klimaproblemets iboende formidlingsproblem er at forskningen virker abstrakt og ikke stedbunden, mens museet nettopp er konkret og stedlig?

– Ja nettopp, det gjør museene viktige. Oslofjordmuseet i Asker har et kjempefint prosjekt, der de kjører på med samtaler og frokostmøter om miljøproblemer i fjorden, men også med prosjekter som handler om å registrere vrak av plastbåter som ligger rundt omkring. Å diskutere brennende spørsmål samtidig som man deltar i kunnskapsutvikling.

– Slik når man kanskje også folk som i utgangspunktet er interessert i noe annet enn klima? Det er alltid et spørsmål om hvorvidt man når fram til dem som ikke allerede er overbevist.

– Museene er virkelig opptatt av å nå ut til nye typer publikum. Men det er ikke nødvendigvis verre enn at fotballkamper er for dem som er interessert i fotball, og museer for dem som er interessert i museer. Dessuten finnes det jo veldig mange ulike typer museer.

Brenna legger til at formidling ikke er den eneste måten museer kan jobbe med klimaspørsmål på, og trekker fram Fetsund lenser i Lillestrøm, som både er et museum for tømmerfløtingens historie og et besøkssenter for de vernede våtmarkene i området.

– De hadde planer om å bygge et stort, nytt besøkssenter, men fant ut at prosjektet hadde altfor stort klimaavtrykk, det ble dyrt, og de ønsket å utforske andre måter å utvikle stedet på. De siste tiårene har man alltid løst problemer ved å bygge nybygg, men det bruker mye mer ressurser enn å oppgradere og bruke det man allerede har. Jeg tror og håper det er et eksempel mange vil følge.

– Det finnes en hellighet forbundet med museet, en slags religiøs følelse.

– Du sa innledningsvis at det var et problem for deg at arbeidet ditt må være viktig. Men hvorfor brukte du ordet problem? Hvordan ville livet ditt vært enklere uten dette behovet?

– Tja, da kunne jeg i stedet tenkt på å gjøre karriere – publisert artikler fordi det brakte penger i kassa, eller noe sånt.

– Og hva ville denne hypotetiske, skruppelløse versjonen av deg gjort?

– Jeg kunne sittet på kontoret og fordypet meg, og blitt en «fremragende verdensutstillingsforsker» i stedet for å jobbe med å lage masterprogram, eller forskerskole, eller forskningsprosjekter.

– Så det er en slags følelse av samfunnsplikt? Du gjør din plikt og krever ditt prosjekttilskudd?

– Ja, det er også en drivkraft. Og så er det morsomt. Jeg er på tur med studenter og sender studentene ut i praksis, eller jeg reiser på besøk til steder og snakker med folk i museene. Ganske mye. Det jeg kanskje ikke vil innrømme, er at jeg bygger min karriere på å ha det hyggelig og ikke minst, interessant, sammen med folk i museumsbransjen.

• Les også: