Vi har skjønt dem som ikke har likt utseendet på Ioniq 6. Men ikke nå lenger.

Voksne bør anerkjenne at barn bevisst oppsøker spenning, frykt og ambivalente følelser når de leker, sier danske forskere.

Det ble norsk seier i første runde av Viking Challenge, en serie regattaer blant de store og beste seilbåtene i Nord-Europa.

Debatt: Ti rektorer i Oslo-skolen reiser en viktig eksamensdebatt. Men det vil være uklokt å stoppe utrullingen av sikker nettleser til eksamen, slik rektorene ber om.

– Skal vi måle etter kvalifiseringen, så fortjener jeg ikke en dritt, sa Eyvind Brynildsen om helgens EM-comeback. Men så kom kontrabeskjeden.

Norwegian innovation policy still treats entrepreneurship as a matter of individual talent, courage and ideas. However, in the digital economy, opportunities are increasingly shaped by platforms: algorithms, infrastructures and global gatekeepers that decide who becomes visible, who gains access to networks, and who can scale. 

Sardar Wasi Ahmed, PhD; Associate Professor, NTNU

The persistent myth of entrepreneurship

Entrepreneurship is still framed as a story about individuals: bold founders, brilliant ideas, and the courage to take risks. It is an appealing narrative, and a convenient one. It places success and failure squarely in the hands of entrepreneurs. Policymakers can fund them, educators can train them, and society can celebrate them. The story is clean, motivating, and easy to communicate, but it is increasingly a myth.

In the digital economy, entrepreneurs do not act in isolation. Opportunities are not simply discovered or created by lone individuals with the right mindset. They emerge through interactions, feedback loops, and digitally mediated environments that few entrepreneurs fully understand and fewer still control. Clinging to the myth of the independent entrepreneur risks obscuring how entrepreneurship actually works today, and, more importantly, where power truly lies.

The reality is more structural – and more uncomfortable. Entrepreneurship has become deeply embedded in digital ecosystems, specifically platform-oriented entrepreneurial environments, where algorithms, interfaces, and infrastructures connect actors, resources, and markets at scale. These platforms are not neutral tools sitting quietly in the background; they actively shape opportunity. They are gatekeepers.

How platforms coordinate opportunities, visibility, and collaboration

Platforms determine what becomes visible and what remains hidden. They govern who gains access to networks, how value is created, and how collaboration unfolds. Through continuous feedback loops, they enable agile forms of co-creation, in which products, services, and even opportunities are constantly redefined through interaction with users and other platform participants. In this environment, opportunities are not simply “out there” waiting to be seized. They are filtered, shaped, and often actively produced by the platforms themselves.

For entrepreneurs, this fundamentally changes the game. Gaining visibility on the right marketplace, appearing in the right algorithm, and being invited into the right digital community are not incidental advantages. They are increasingly the primary determinants of entrepreneurial success. 

This dynamic is not limited to e-commerce. Innovation platforms coordinate collaborative development. Professional networking sites shape who connects with whom and who is seen as credible. Investor forums influence which ideas attract capital. Open-source communities determine whose contributions gain recognition. Across all of these environments, the same logic applies: the platform structures the opportunity, and the entrepreneur must navigate, or be navigated by, its rules.

New winners and losers: structural inequality in the platform economy

If platforms structure opportunities, they also structure inequality. Entrepreneurs increasingly depend on infrastructures they did not build, do not own, and cannot meaningfully influence. Algorithms rank them. Interfaces frame them. Platform rules can change overnight, and often do. Success is no longer just about the quality of ideas or effort; it also depends upon one’s position within systems that operate according to their own commercial logics.

Research shows that access to platform capabilities, network position, and strong connections within digital environments play a decisive role in entrepreneurial performance. Those who are well positioned within digital ecosystems can scale rapidly, reaching global markets from day one. Others remain invisible, not because their ideas are inferior, but because they lack the platform access, digital literacy, or network connections that algorithmic systems reward.

This produces a new kind of inequality: less visible than traditional barriers, but deeply structural in its effects. Entrepreneurs who cannot afford premium placement, who lack connections to established platform communities, or whose offering does not fit neatly into existing platform categories face structural disadvantages, ones that no amount of individual talent or effort can easily overcome.

A policy blind spot: why current frameworks fall short

Despite this profound shift in how entrepreneurship unfolds, innovation policy still speaks the language of individuals. In Norway, policy frameworks mostly focus on entrepreneurs, teams, and ideas – in short, on people. They pay far less attention to the digital infrastructures that shape what those people can actually do and whether they have a fair chance to succeed.

This creates a fundamental mismatch between how entrepreneurship is governed and how it actually works. Policy intervenes at the level of the individual, while the decisive action happens at the level of the platform. It is somewhat like subsidizing a shop while ignoring whether a road exists to reach it.

The challenge is compounded by the fact that the most consequential platforms are neither Norwegian, Nordic, nor public. They are global, privately controlled, and operate according to commercial logics that are not necessarily aligned with public policy goals, such as regional balance, social inclusion, or democratic participation in economic opportunity. When a small Norwegian entrepreneur’s visibility depends on decisions made in Silicon Valley or Beijing, the limits of nationally oriented policy become starkly apparent.

The result is a structural blind spot: policy targets visible actors while the invisible architectures of opportunity remain largely unaddressed.

Towards a platform-aware innovation policy

This raises a question that Norwegian policymakers can no longer postpone: who really governs entrepreneurship today? If platforms organize access to markets, networks, visibility, and collaboration, then they also shape the distribution of entrepreneurial opportunities across society. This is not merely an academic observation, it is a question of economic sovereignty, fairness, and Norway’s ability to shape its own innovation future in a world increasingly organized by platform logics it does not control.

A platform-aware innovation policy must move beyond the individual entrepreneur as its primary unit of concern. It must engage seriously with the systems that structure entrepreneurial action: how platforms allocate attention, create dependencies, and concentrate power. This requires asking new questions: Which platforms are Norwegian entrepreneurs most dependent on? What are the terms of that dependency? Where do platform logics conflict with public policy goals? And where might Norway – either individually or through Nordic cooperation – build, support, or regulate alternatives?

Entrepreneurship will always be about people – about drive, creativity, and the willingness to build something new. But in the platform economy, platforms increasingly determine which people and ideas get a genuine chance. Aligning Norwegian innovation policy with this reality is not a peripheral concern. It is both an urgent challenge and one of the most significant opportunities the Nordic region has to lead the way in shaping a more inclusive and sovereign digital innovation future.

Foto Getty

The post The Platform Behind the Pioneer: Why Is Norwegian Innovation Policy Missing the Bigger Picture? appeared first on Forskningspolitikk.

DEBATT

 Energiomstillingen og kjernekraftens rolle er av stor samfunnsbetydning. Saksfeltet er motsetningsfylt, med sterke lobbykrefter og særinteresser som kan føre til at kjernekraftutvalgets rapport drukner, slik det skjedde med vindkraft etter 2020. For å hindre dette er det avgjørende at regjeringen og Stortinget leder an og etablerer en arbeidsform med kontinuerlig dialog mellom forskningsbasert kunnskap, konsensus- og kompromissorientert politikkutforming og befolkningsinvolvering. 

Øystein Hov meteorolog, dr. philos
Anders Elverhøi, geolog, professor emeritus
Stein B Jensen, dr.ing

• Foto over: Kjernekraftutvalget ved utvalgsleder Kristin Halvorsen overleverer sin rapport til energiministeren i april 2026. Foto Lise Åserud NTB.

Kjernekraftutvalget har gått foran og vist vei. Etter vår mening er utvalgets rapport (se omtale i egen boks under) en samlende veileder, ikke bare for kjernekraft i Norge, men for hele omstillingen fra fossilbasert til fornybar energi og eventuelt kjernekraft. 

Dette gjelder både for de teknologiske, økonomiske, etiske og politiske sidene av omstillingen, og i avveiningen mellom klimatiltak, samfunnets energibehov framover og forvaltningen av naturverdier. 

Et ansvarlig rammeverk for høringsprosessen er påkrevet, hvis ikke rapporten skal strande under press fra særinteresser

Etter vår mening haster det med å etablere et ansvarlig rammeverk for høringen av kjernekraftutvalgets rapport og den videre politiske behandlingen, inkludert etablering av kompetanseprosjektet som foreslås. 

Dette rammeverket må sørge for at utvalgets rapport gir kraft til den nasjonale og internasjonale planleggingen og gjennomføringen av energihamskiftet som både Norge, Europa og resten av verden er inne i. 

Et rammeverk for høringen

Foreløpig er det ikke etablert et ansvarlig rammeverk for å omgjøre høringsinnspill og politisk tautrekking til politikk som kan balansere sammenfall og motsetninger mellom energipolitikk, klimapolitikk, bærekraftig naturforvaltning og nasjonal og regional sikkerhet. 

Tvert imot har Stortinget og regjeringen hatt «frikvarter» fra energiomstillingen og kjernekraftspørsmålet så lenge NOU-en har vært under utarbeidelse, samtidig som lobbygrupper og spesialinteresser har dominert opinionsdannelsen med dieselbrøl, Norgespris og krav om sjøkabelkutt. 

Hvis ikke rammebetingelsene for behandlingen gjøres klarere, er det fare for at høringsuttalelsene vil avspeile denne situasjonen, samtidig som de overordnete forutsetningene for valgene som må gjøres i energihamskiftet ikke får en forsvarlig plass i den politiske diskusjonen.

Vindkraftutbyggingen på land gikk en rask og foreløpig død i møte i et lobbydrevet, politisk retningsskifte som unnlot å problematisere konsekvensene av dette for energihamskiftet. Vindkraftutbyggingen har i praksis stagnert etter 2020. 

Hva vil skje når det går opp for folk at et atomkraftverk i nabolaget ikke er en «pølsebod», men vil innebære betydelige begrensninger for den enkeltes økonomi og autonomi, i langt større grad enn noen vindmøller i horisonten? Det er ingen grunn til å tro at det uten videre vil være større aksept for et lokalt kjernekraftverk enn for vindmøller når det kommer til stykket. Handlingslammelse og kraftmangel kan bli konsekvensen.

Utvalgets rapport kan gi energiomstillingen økt fart

Etter vår mening er utvalgets rapport en samlende veileder, ikke bare for kjernekraft i Norge, men for hele energiomstillingen og dens teknologiske, økonomiske, etiske og politiske sider. 

Det er et samlet utvalg som står bak diskusjoner og anbefalinger, og rapporten har en god balanse mellom spesialistanalyser av alle faktorer som bidrar til valg av energibærere, og et samlet og samvittighetsfullt skjønn som viser en ganske tydelig vei videre både for kjernekraft og fornybar kraft. 

Den globale energiforsyningen er inne i et hamskifte. Den er i begynnelsen av en nokså kaotisk «overgangstid» fra å være fossilbasert, til å basere seg mest på fornybare kilder (sol, vind og vann). Mye er uavklart, og beslutningene som tas har stor risiko. 

Hamskiftet er mest en konsekvens av at omstilling til utslippsfri energi kan avhjelpe klimakrisen. Fossil energi er fortsatt den dominerende energibæreren, men fornybar energi, støttet av regulerbare kraftkilder som batterier, kjernekraft og inntil videre naturgass, vokser raskt. Det foregår en omfattende elektrifisering av samfunnssektorer (transport, bygninger) som tidligere var dominert av fossile energikilder. Men også økende globale sikkerhetsproblemer knyttet til politiske flaskehalser i det fossile energisystemet intensiverer hamskiftet.

I energihamskiftet taper nå de fossile energikildene i konkurransen med utslippsfri fornybar energi og kjernekraft, samtidig som klimautslippene reduseres kraftig. Det står om forsyningssikkerhet, energirettferdighet og miljømessig bærekraft (energitrilemmaet). 

Kjernekraftutvalgets rapport og anbefalinger anviser virkemidler i det politiske arbeidet med å løse klimakrisen, naturkrisen og energitilgangen, samtidig som økende internasjonal spenning stiller nye krav. Dette politiske arbeidet krever en bred, kontinuerlig belysning fra mange kanter: forskning, økonomi, teknologi og politikk. 

Helt sentralt for det videre arbeidet er at de innebygde politiske motsetningene i saksfeltet må avveies og reduseres gjennom tålmodig, forskningsopplyst dialog, og involvering av befolkningen over tid. 

Oppfordring til regjeringen og Stortinget

Vi oppfordrer Regjeringen og Stortinget til å bruke kjernekraftutvalgets rapport til å utvikle en samlende politikk for energiomstillingen. Stortinget og regjeringen må lede en kontinuerlig dialog mellom forskningsbasert kunnskap, befolkningsinvolvering og politikkutforming. Målet må være å samle varig legitimitet og tilslutning til valgene som gjøres for å sikre energitilgangen og begrense klima- og naturkrisene.

The post Kjernekraftutvalgets rapport risikerer å strande om ikke Stortinget og regjeringen leder an i en samlende behandling  appeared first on Forskningspolitikk.

To tredjeplasser på et år. Men årets innsats kan ikke sammenliknes med fjorårets. I mål var Isak Reiersen fullstendig utladet.

DEBATT

Kåre Fuglseth kritiserer artikkelen til Ragnhild Nabben og Sveinung Sundfør Sivertsen i førre utgåva av Forskningspolitikk. Nabben og Sivertsen skildra korleis 300 skuleleiarar i Vestland hadde utforska framtidas skule gjennom eit såkalla Futures Literacy Laboratory. Nedanfor følgjer svaret frå Nabben og Sivertsen på denne kritikken.

Kåre Fuglseth, Fakultet for lærarutdanning og kunst og kultur, Nord universitet, Bodø

• Foto over: Riel Miller utviklet Futures Literacy Laboratory metoden mens han ledet UNESCOs fremtidsarbeid. Her på seminar i Norges forskningsråd. Foto P Koch

I Forskningspolitikk nr. 1, 2026 (papirutgåva, s. 18–21), tek Nabben og Sivertsen til orde for at skulen må gjere elevane betre rusta for det ukjende. Dei rapporterer frå eit utviklingsprosjekt med metodar som skal hjelpe unge til å bruke refleksjon over ei uviss framtid som drivkraft, og peikar på Future Literacy Laboratory (FLL) frå UNESCO som eit sentralt verkemiddel. Ambisjonen er lett å forstå: teknologiske skifte, internasjonal uro og raske endringar i arbeidslivet legg press på både skule og politikkutforming.

Men i denne framtidsorienterte pedagogikken frå UNESCO ligg det eit grunnproblem som også rammar dette utviklingsprosjektet: Form blir skild ut frå innhald og ståande som eit sjølvstendig prinsipp. Dette er ikkje eit nytt tankemønster, særleg ikkje innan reformpedagogikk eller i møte med digital teknologi i skulen.^[1]

Eg tvilar ikkje på at korkje forfattarane eller dei som har utvikla metoden i UNESCO, vil avvise fagleg innhald som grunnmur i all undervisning. Men dei verkar å tru at refleksive metodar kan forme elevane si dømmekraft utan at elevane først møter det stoffet som faktisk formar tanken. Her fell metoden lett ned i ein kjent pedagogisk blindveg. Luhmann, som artikkelen viser til, kjem heller ikkje vidare på dette punktet.

Denne blindvegen synte Wolfgang Klafki alt på 1960-talet gjennom skiljet mellom form og stoff i danningspedagogikken: Form verkar ikkje utan stoff.^[2] Teknologi i seg sjølv gjev ikkje læring. Danning og utdanning er to sider av same sak, og vi kan difor ikkje trene elevar i metodar for framtidsorientering utan at treningsgrunnlaget er erfaringane, forteljingane og kunnskapane som gjer framtida mogleg å forstå.

Same innsikt finn vi hos ein annan tysk pedagog, Klaus Mollenhauer.^[3] Han understrekar at all oppseding skjer i møte med ein levd kultur: språk, tradisjonar, praksis, songar, forteljingar og fag. Barn kjem ikkje til verda som maskiner, men som skapningar som blir dregne inn i ei verd som alt finst. Danning startar ikkje i det uvisse, men i det som er til stades.

Også kritikken av den svenske pedagogen Ellen Key høver i denne samanhengen. Ho blir ofte sitert på at danning er «det ein står att med når ein har gløymt det ein har lært». Det kling poetisk, men formuleringa er misvisande. Ein kan ikkje sitje att med resultatet av form utan det stoffet som gjev form retning og innhald.

Den norske filosofen Audun Øfsti peika på noko som heng tett saman med dette: Fortida var ein gong framtid.^[4] Det vi no kallar fortid, var noko menneske såg framover mot. Å studere fortida er ikkje å rømme frå ansvaret for framtida, men den mest presise måten å forstå korleis menneske faktisk har møtt det uføresette. Fortida er det einaste framtidslaboratoriet som verkeleg har funne stad.

Når FLL blir løft fram som hovudmetode, blir denne innsikta svekt. Forfattarane skriv at elevane blir inviterte til å setje ord på kva dei tenkjer om framtida. Men dette blir fort scenario-tenking utan dei referansane som gjer slike scenario meiningsfulle. Då blir heller ikkje innsiktene styrkte. Form kan ikkje erstatte det som gjer form verkande. Slik får vi eit «constructive misalignment» (John B. Biggs, sitert i artikkelen) av ein høgare orden.

Dette er ikkje eit argument mot framtidsorientering som supplement. Det kan ha verdi. Men skal norske elevar møte det uventa med styrke, treng dei ikkje først og fremst metodar der dei spekulerer om framtida, men eit solid møte med verda slik ho har vore og alt ligg føre: i skulefaga, i religions- og kulturkunnskap, i historie, språk og naturvitskap.

Å førebu seg på framtida krev ikkje mindre arbeid med slikt stoff. Det krev meir. Form og innhald må verke saman. Når form blir isolert, står neste generasjon fort utan feste i møte med framtida.

Nabben og  Sivertsens svarer Fuglseth

Ragnhild Nabben og Sveinung Sundfør Sivertsen, Fremtenkt

I sin kommentar til vår artikkel om fremtidstenkning i undervisning fra Forskningspolitikk nr. 1, 2026, kritiserer Fuglseth oss for å skille formen «fremtidstenkning» fra det faglige innholdet i undervisningen. Dermed har vi slått inn på en kjent pedagogisk blindvei. For å si det med Kant: «Tenkning uten innhold er tom». (Kritikk av den rene fornuft, s. 135)^[5]

Dette, kan vi berolige Fuglseth, er en stråmann. Vi mener ikke at Futures Literacy og metoden Futures Literacy Lab kan virke isolert fra faglig innhold. Fuglseth imøtegår dette når han skriver at han ikke tror at vi «vil avvise fagleg innhald som grunnmur i all undervisning», men, som han fortsetter: «dei verkar å tru at refleksive metoder kan forme elevane si dømmekraft utan at elevane først møter det stoffet som faktisk formar tanken.»

Her kan det se ut som Fuglseth mener at det er mulig å presentere elever for et stoff uten at denne presentasjonen har en bestemt form. I så fall begår han samme feil som han anklager oss for, altså å skille form og innhold. Kant igjen: «Tenkning uten innhold er tom, og anskuelse uten begreper blind.» (Ibid.)

Poenget vårt er at kritisk fremtidstenkning som form gir oss verktøy til å forstå verden; Futures Literacy gir begreper til anskuelsen.

Uten innhold har denne formen ingen hensikt. Men med fremtidstenkning som form kan elevene håndtere stoffet de møter i skolen – og i livet ellers – på måter som gir en type innsikt og bygger en type kompetanse som det er vanskelig å tilegne seg på noen annen måte: forståelsen for hvordan fortellinger om fremtiden former samtiden, og evnen til å lage alternative fremtidsfortellinger som et verktøy for å utforske hva som er mulig.

Det første er åpenbart avhengig av kunnskap. Hvis vi, med kritisk blikk, skal se på fortellinger om hva som kommer til å skje – med KI, arbeid, eldrebølge, velferd og demokrati – må vi vite noe om disse fortellingene, hvem som fremmer dem, hvilken posisjon de har i samfunnet, hvilke institusjoner og maktforhold som ligger til grunn og – helst – hva de historiske forløperne til alt dette er.

Utfordringen er at disse fortellingene ofte behandles ukritisk når de opptrer i det offentlige ordskiftet. Vår uvisshet i møte med fremtiden gjør oss til et lett bytte for de som liker å late som at de vet hva som kommer.

Futures Literacy gir elever og lærere verktøy for å gjenkjenne og behandle disse fortellingene som det de er: fortellinger.

Det andre, altså å lage egne fortellinger om fremtiden som et verktøy for å utforske hva som er mulig, er i enda større grad avhengig av kjennskap til de områdene av menneskelig erfaring som Fuglseths fakultet ved Nord Universitet har ansvar for: kunst og kultur.

For eksempel kan en lærer i historie ta for seg hvordan oppdagelsen av antikke ruiner på 1700-tallet både gir opphav til en nyklassisk bølge innen kunst og kultur, og gir anstøt til tanken om at vår sivilisasjon en dag kan ligge ruiner – en skremmende og fascinerende tanke som vi finner igjen i dagens undergangsfortellinger, for eksempel knyttet til klima og KI.

Elevene kan så få i oppgave å se for seg at noen, i en fjern fremtid, snubler over ruinene av dagens Europa, og forsøke å forestille seg hvilke sider ved vår kultur som gir opphav til en ny renessanse hos disse fremtidsmenneskene.

Vi tror denne koblingen av innhold og form kan føre til interessante diskusjoner i klasserommet.

Mer om fremtidstenking:

^[1] Fuglseth, K. (2018). Tilbake til innhaldet. I Kategorial danning og bruk av IKT i undervisning. Universitetsforlaget. https://doi.org/10.18261/9788215029450201802

^[2] Klafki, W. (1963/1975). Studien zur Bildungstheorie und Didaktik. Beltz. 

^[3] Mollenhauer, K. (1996 / 1983). Glemte sammenhenger. Ad Notam Gyllendal. 

^[4] Øfsti, A. (1993). Historien var engang fremtid. Et vitenskapsteoretisk notat. Norsk Filosofisk Tidsskrift, 28, 221-243. Jf. Fuglseth, K. (2020). Between past and future in religious education: The categorical answer. In I. Ter Avest & C. Bakker (Eds.), Facing the unknown future. Religion and education on the move (pp. 209-222). Waxmann. 

^[5] Kant, I. (2005). Kritikk av den rene fornuft,  Pax. https://bit.ly/4d55sfx

The post Form utan feste? Om læring og fremtidstenking. appeared first on Forskningspolitikk.

Will Hudson hadde noen oppfordringer til unge kreatører og designere da han talte på Visueltdagen i regi av Grafill.