Fra mikroskopiske nerveceller i hjernen til isflak på størrelse med Europa – det meste kan settes under lupen i Sentre for fremragende forskning. Uansett størrelse på forskningsobjektet: det dreier seg om kunnskap for at verden skal bli et bedre sted.
Lisbet Jære for Forskningspolitikk
Hjernen. Dette vitale og stadig gåtefulle organet, som på plansjene til forveksling ligner noen pølser som krøller seg rundt i hodet. Som styrer alt vi mennesker og dyr holder på med; fra å tenke og bevege oss til å sanse. Det var inn dit May-Britt og Edvard Moser ville allerede på 1980-tallet, da de studerte psykologi ved UiO. Men det så mørkt ut. Det sa i alle fall flere forelesere.
– Ikke rør hjernen, det er en svart boks. Vi kan bare si noe om adferd; det fikk vi høre på studiet. Da ble vi enda mer gira og nysgjerrige. Selvfølgelig skal vi inn i den svarte boksen, vi er sunnmøringer på vår hals, sier May-Britt Moser.
Hun leder Centre for Algorithms in the Cortex (CAC) ved Kavli-instituttet for nevrovitenskap ved NTNU. Det er et senter for fremragende forskning (SFF) som har fått bevilgning fra 2023 til 2033. Målet med SFF-ene er at Moser og andre forskere i toppsjiktet skal få nok tumleplass og tid til å drive med risikofylt og banebrytende forskning på høyt internasjonalt nivå.
Bilde over: May-Britt Moser, Bjarne Foss og Edvard Moser. Foto: L. Jære.
SFF viktig for Nobelprisen
Hva er fordelen med å være tilknyttet et SFF? Det skal May-Britt, sammen med Edvard Moser og Bjarne Foss, professor i kybernetikk og instituttleder ved Kavli-instituttet, snakke om. Det skjer over en kopp kaffe, mokkabønner og kjeks i femte etasje i Kavli-instituttet i Trondheim.
– Vi får rundt 17 millioner i året over ti år, og det som er så fantastisk med SFF-midlene er at de er en rund sum som kan brukes relativt fritt. Det gjør at vi kan kaste oss rundt underveis og bruke dem der det virkelig trengs, sier May-Britt.
Det er tredje gangen May-Brit og Edvard Moser får æren av å bli tildelt et SFF av Forskningsrådet, og med det har de slått rekorden for tildelinger.
Det mest oppsiktsvekkende og kjente funnet som er gjort ved et SFF er gittercellene. Disse nervecellene fungerer som hjernens GPS, og spiller en viktig rolle for hukommelse og stedsans. De ble oppdaget av Moser og Moser i 2005 på sitt første senter, Centre for the Biology of Memory, og i 2014 ble de tildelt nobelprisen i fysiologi eller medisin for funnet. May-Britt er den eneste norske kvinnen, med unntak av Sigrid Undset, som har fått en nobelpris. Med denne utmerkelsen hadde de til gangs klart å lyse opp «den svarte boksen».
Å forstå hjernen – viktig for sykdommer
– Å forstå hjernen er en av de største utfordringene innen vitenskapen i dag. Også med tanke på at en av tre vil få en sykdom i løpet av livet som er relatert til hjernen, sier Edvard.
Hjernen tar hele vår sosiale og psykiske situasjon inn over seg. Og nevrologiske og psykiske lidelser har ofte en sammenheng, uten at vi kjenner detaljene godt nok, ifølge Hjernerådet.
Funnet av gittercellene har ført til ny forskning i samarbeid med nevrologer for å løse en annen gåte: Alzheimers sykdom. Noe av det første som skjer hos en som blir dement er at han eller hun mister orienteringsevnen, så her står kunnskap om gittercellene sentralt. Som May-Britt sier: «Dersom vi skal forsøke å forstå sykdommer, må vi først forstå hvordan en frisk hjerne ser ut.»
Akkurat det er ingen quick fix. Det har blant annet med å gjøre at et menneske har omtrent 86 milliarder hjerneceller – ti ganger så mye som det bor mennesker på jordkloden.
Hvordan kan vi få tilgang til å studere disse milliardene av celler? Moser og Moser er på saken, slik de alltid har vært. Visjonen til CAC er å utvikle ny teknologi til å identifisere og forstå fundamentale regelsett som cortex, det ytre laget av storhjernen, bruker for å beregne og skape kognitive aktivitet. Det vil si vår evne til konsentrasjon, logikk og hukommelse, til å fungere som menneske.
Utviklet Mini2P
Moserne deler generøst og entusiastisk om både forskningsfunn og sin livshistorie. De veksler mellom å snakke om ting som glir lett inn i en journalists forståelsesevne; som at for å få til vellykkede forsøk, må forsøksdyrene trives og være glade, til komplekse teknologiske nyvinninger senteret har utviklet som krever atskillig mer hjernekapasitet.
Det siste elsker Edvard å snakke om. Og det har å gjøre med hans formidable evne til å knytte til seg de beste talentene verden rundt, noe May-Britt roser ham for. De hadde ikke klart dette alene.
– Jeg skulle besøke et laboratorium i Kina, og lederen sendte sin beste student for å hente meg i en taxi. Under taxituren skjønte jeg fort at han var et talent, og jeg ønsket å få ham til Trondheim, sier Edvard.
Intuisjonen skulle vise seg å stemme. Weijiang Zong ble med til Trondheim, og har stått i bresjen for å utvikle Mini2P. Det er et mikroskop på under 3 gram som festes til hodet på en mus, og som filmer samhandling mellom tusenvis av hjerneceller samtidig som musa beveger seg fritt.
Funnet ble publisert i Cell i 2022, og representerer et gjennombrudd av de sjeldne innen hjerneforskning. Før ble musene plassert under et halvt tonn tunge mikroskoper. Det gir ikke like god forskning. Blant annet fordi dyrene kan bli stresset, og ikke får utfolde seg naturlig og utforske omgivelsene slik det selv vil.
– De cellene som er aktive lyser opp når musa løper rundt med Mini2P. Det er så vakkert, som en blinkende stjernehimmel. Og det vi ser er tankene til musa som løper rundt, sier May-Britt, hvis øyne også lyser opp i eufori. Ingenting er så givende som å utforske hjernens hemmeligheter.
De forfølger en gammel drøm
Det startet med en gammel drøm. Se for deg et ungt studentpar som snakker kav sunnmøring, og på 80-tallet banker på døra til professor Per Andersen, Norges fremste hjerneforsker ved UiO.
– Vi sa at vi skulle finne biologiske eller cellulære mekanismer for høyere hjernefunksjoner, og lurte på om han kunne hjelpe. Da bare lo han, vi ble for mye av det gode, sier May-Britt.
Men senere skjønte han at han hadde med to usedvanlig begavede forskertalenter å gjøre.
– Vi har vært litt stuck i den visjonen. Den har vært en ledestjerne hele veien, og den har vært så sterk at vi har kunnet være som kjerringa mot strømmen, sier May-Britt.
I 1996 var de ferdig med doktorgraden i psykologi. Veilederen deres var Per Andersen ved Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo. Etter doktorgradene fikk de arbeide hos professor John O’Keefe fra University College London der de lærte å registre ørsmå elektriske signaler fra hippocampusceller, og det var også han de delte Nobelprisen med i 2014.
De var nå klare til å forske. Fra John O’Keefe hadde de lært hva de trengte for å bygge et laboratorium for å forske på hukommelse og stedsans. Men UiO ønsket ikke å satse på denne forskningen.
Det kunne blitt en hjerneflukt som ville vært tragisk for Norge, men i stedet snudde de nesa nordover, til Trondheim og NTNU. Der fikk de ikke bare stillinger, men også penger til en lab.
– En viktig betingelse var at de ga oss alt utstyret til en lab, og vi ga dem en detaljert liste, sier Edvard mens han skriver en fiktiv liste i lufta. Det tyder på at minnet om hvor sentralt dette var står sterkt.
NTNU turte å satse
– Dette er et godt eksempel på at universiteter bør være villige til å løpe en høy risiko. Noen ganger må en tørre å ta noen dristige valg, og så kan det bli et veldig godt resultat av det, sier Foss.
CAC inkluderer alle 10 forskningsgrupper ved Kavli-instituttet med forskere fra 30 ulike land.
Foss, som har sittet lenge i NTNUs styre og vært prorektor for forskning og formidling, mener en slik satsing skyldes at NTNU har avsatt tilstrekkelig med strategiske midler som gjør det mulig å satse på spesielt lovende områder.
– Nevrovitenskap var ikke et fag NTNU tradisjonelt ville satset på, men på grunn av Mosernes visjon og forskningsresultater valgte NTNU å avsette strategiske midler til dette miljøet. Det har bidratt til å bygge et unikt, tverrfaglig miljø for nevrovitenskap i Trondheim.
– En fin måte å trekke til seg flinke folk til SFFet på, er at vi fikk til en avtale med NTNU om at de kan få stilling der etter at senteret er avsluttet – altså ta over stillingen etter ti år.
Startet i 2002 – måtte heve kvaliteten
Bakgrunnen for at SFF-ordningen startet i 2002 var at det lenge hadde vært diskutert i Forskningsrådet hvordan man kunne heve kvaliteten på norsk forskning. Flere land hadde gode erfaringer med centres of excellence, og Norge bestemte seg for å lage sin egen ordning for fremragende forskning. Det forteller Benedicte Løseth, områdedirektør for Forskingssystemet og internasjonalisering i Forskningsrådet.
I juni 2002 ble de 13 første vinnerne kunngjort, blant dem Moser-paret. De var de heldige blant 129 prosjekter som søkte på utlysningen i 2001. Det at en kunne få ti millioner i året i ti år for å drive med grunnforskning, var virkelig en gedigen nyhet i den norske forskningsverdenen. Den typiske forskningsbevilgningen fram til da hadde dekket lønna til en forsker og to–tre stipendiater samt litt reisevirksomhet i maksimalt tre år, ifølge en artikkel i Forskning.no om bakgrunnen til SFF-ene.1
– SFF-ordningen har løftet kvaliteten og bidratt til å utvikle forskningsfronten i Norge på en fantastisk måte. Sentrene har også fått store positive ringvirkninger, blant annet ved at mange av sentrene har ført til vitenskapelige gjennombrudd, utvikling av ny banebrytende teknologi og at helt ny kunnskap er tatt i bruk. Dette er gjerne kunnskap som vi nå tar for gitt, sier Løseth.
Det er hard konkurranse. I SFF V kom ca 160 søknader i 2022, mens det bare tildelt midler til 9 sentre.
Eneste kriteriet er kvalitet
Det spesielle med Senter for fremragende forskning sammenlignet med andre senterutlysninger, er at det eneste kriteriet er kvalitet. I kvalitet ligger det at denne ordningen skal gi Norges fremste vitenskapelige miljøer muligheten til å organisere seg i sentre for å nå ambisiøse vitenskapelige mål som å flytte den internasjonale forskningsfronten, være nyskapende og grensesprengende.
– SFF er et virkemiddel som setter spor. 31 prosent av Norges mest siterte vitenskapelige artikler er tilknyttet SFF-er, og forskere fra SFF-miljøene står bak ca 45 prosent av de som får ERC-stipend fra Horisont Europa, sier Løseth.
Løseth forteller at de vet fra evalueringer at forskning fra mange av SFF-ene har en stor samfunnseffekt, og spiller en viktig rolle i utvikling av helt ny kunnskap som er viktig for omstilling og næringsutvikling. Dette viser viktigheten av å satse på fremragende forskning der forskerne får lov å forfølge sin egen nysgjerrighet, og utvikle et forskningsmiljø for grensesprengende, nyskapende og internasjonalt ledende forskning, mener hun.
Nå står en ny utlysning like rundt hjørnet, SFF VI har søknadsfrist 12. november 2025 med en samlet planlagt tildeling på 1760 millioner kroner. Det er lagt opp til to rundet. De som går videre til runde 2 vil få svar i mai 2026, og det endelige svaret kommer i 2027. Det er internasjonale fagpaneler som vurderer søknadene, og til slutt legges forslagene fram for porteføljestyret til banebrytende forskning.
Naturvitenskap og teknologi, humaniora og samfunnsvitenskap og livsvitenskap, er de tre områdene det kan søkes om. En hoveddel av sentrene tilhører den første kategorien. Men det finnes andre, som Senter for digitale fortellinger (UiB) og RITMO Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse (UiO), som forsker på mykere områder av tilværelsen og menneskenes eksistens.
Evalueringskomité strålende fornøyd med SFF-ordningen
En internasjonal komité fikk i oppgave å evaluere sentrene i 2020. De bruker store ord, som «tremendous success», og anbefaler på det sterkeste å videreføre ordningen.
Komitéen er overbevist om at SFF-ene har bidratt til å sette norsk forskning på kartet internasjonalt, og fremme kvaliteten på det norske forskningssystemet.
«Akademisk fleksibilitet, utvikling av talent og samarbeidsrelasjoner, nødvendig infrastruktur og god organisatorisk styring har vært avgjørende for suksessen. SFF-ene har vært fruktbare miljøer for forskeropplæring, og ordningen har helt klart åpnet dører og senket barrierer mellom norsk og internasjonal forskning,» står det i rapporten.
Isbreer og karbonsyklus
Vi tar et sprang fra ørsmå nerveceller til noe av det som brer mest om seg i verden: Isbreer og iskappene over polhavene. De aller fleste SFF-er har sitt hovedtilholdssted ved universiteter, og ferden går videre videre nordover til UiT Norges arktiske universitet, hvor Centre for ice, Cryosphere, Carbon and Climate (iC3) holder til.
De har som CAC fått bevilgning fra 2023 til 2033, og Senteret drives i samarbeid med Norsk Polarinstitutt og forskningsinstituttet NORCE.
– Målet med iC3 er å finne ut mer om hvordan smeltende isbreer og isdekke påvirker klimaet og klodens karbonregnskap. Dette er et kunnskapshull innen polarvitenskapen, sier Monica Winsborrow, polarforsker og assisterende direktør i iC3.
Bakteppet for behovet for et senter som iC3 er at oppvarmingen av Arktis skjer tre ganger så fort som det globale gjennomsnittet, og temperaturen har økt med 3 grader siden 1971.
Oppvarmingen fører til stadig mindre havis, smelting av isbreer og innlandsisen på Grønland, og den skjer raskere enn tidligere klimamodeller har vist. Polhavet kan bli isfritt om sommeren allerede i 2040, ifølge en fersk rapport fra mai i år fra Arctic Monitoring & Assessment Programme (AMAP).
Store endringer påvirker klimaet
Den globale karbonsyklusen regulerer klodens klima.
– Når vi måler smeltevann fra Grønlandsisen, måler vi et høyt nivå av metan. Så er det store mengder karbon under isdekkene som kan slippe ut. Havet er det største lageret av karbon og har så langt tatt opp 30 til 40 prosent av karbon fra menneskeskapte klimaendringer. Men det at mye smeltevann kommer inn kan påvirke havets evne til å ta opp karbon, sier Winsborrow.
Alt dette vet vi ennå lite om. Det er derfor ikke inkludert i Klimapanelets rapporter. Et viktig mål for iC3 er å komme fram til sikker kunnskap slik at det kan medregnes i klimamodellene.
For å finne ut av dette må det feltarbeid til, og siden oppstarten i 2023 har forskere fra iC3 vært på feltarbeid på fastlands-Norge, Svalbard, Grønland og i Antarktis, og på forskningstokt i polhavet. Det gjelder å komme fort i gang med målinger og undersøkelser for å skaffe data på dette nye feltet.
Heldige med SFF-ordningen
Dyrt? Ja. Tidkrevende? Også. Polarforskning koster, og derfor er mulighetene til å bli et SFF spesielt viktig.
Winsborrow har erfaring fra å lede et tidligere SFF, hvor hun spesielt forsket på fortidens islag. Denne kunnskapen bygger de nå videre på iC3.
– Vi er heldige i Norge som har SFF-ordningen, det er en unik mulighet til å drive med forskning som krever ressurser over lang tid.
I likhet med May-Britt Moser setter hun pris på friheten, og det at midlene er fleksible. Skjønt selve søknadsprosessen mot det å bli et SFF krever sitt, hun forteller at de begynte å jobbe med den fire år før fristen. Glemt var det da de fikk positivt svar, sier hun og smiler.
Det å drive et SFF handler mye om organisering og god planlegging.
– Ti år kan høres ut som lang tid, men det er viktig at vi helt fra starten av tenker på hva som kommer etter de ti årene. Vi bygger opp kunnskap, som vi ønsker å utvikle etter at senterperioden er avviklet. Vi er aktive og bruker SFF-ene som en plattform til å finne nye samarbeidspartnere og søke andre prosjekter.
Det har en dobbel gevinst. Nettopp fordi de har status som SFF, er det enklere å få flinke folk og nye prosjekter knyttet til seg.
De har rundt 55 forskere. Halvparten av disse er tidlig i karrieren, som stipendiater og postdoktorer.
– Det er kjempeviktig å ha med seg unge forskere, det er de som er framtida. En viktig ambisjon for oss er å bygge opp neste generasjons polarforskere, sier Winsborrow.
Å forske gir dopaminrush
Tilbake i Trondheim, der møtet er avsluttet, og det er tid for å gå ned trappene fra femte etasje i Kavli-instituttet. Det har vært mange gullkorn i løpet av samtalen som ikke har fått plass på papiret. Forhåpentligvis er de ikke tapt, men ligger lagret et sted i hukommelsen. Hvordan hjernen jobber med dette er ett av de temaene Mosergruppen jobber med.
Men hvem vet hva som har skjedd om åtte år, når SFF-et Centre for Algorithms in the Cortex (CAC) er avsluttet? Algoritmer kan beskrives som regelsett eller oppskrifter som hjernen bruker for å utføre funksjoner. Hvor mange oppskrifter kommer de til å ha funnet da?
Et eller annet sted i trappa mellom 5. og 1. etasje stopper May-Britt opp og sier: – Dette jeg sier nå, tror jeg du vil huske uten å skrive det ned. Jeg vil bare få lov til å si hvor utrolig glad og takknemlig jeg er for at jeg får jobbe med dette gjennom SFF-ordningen. Det som driver meg som forsker er nysgjerrighet, at en plutselig kan forstå noe som ingen har forstått før.
Det gir et dopaminrush og velbehag uten like.
Bilder: Lisbeth Jære, Siri Fjellheim og Thomas Keilman, Forskningsrådet
︎The post Sentre for fremragende forskning setter norsk forskning på verdenskartet appeared first on Forskningspolitikk.
