Én av fem studenter tør ikke si hva de mener på campus, og kvinner er mer tilbakeholdne enn menn, viser fersk undersøkelse.

– En sterk plastavtale er viktigere enn konsensus WWF Verdens naturfond oppfordrer ambisiøse land til å gå sammen og bli enige om en sterk plastavtale seg imellom, heller enn å søke konsensus og ende opp med en svak avtale eller ingen avtale i det hele tatt. redaksjonen Få tilgang med AB Pluss Vårt eksklusive innhold […]

Innlegget – En sterk plastavtale er viktigere enn konsensus dukket først opp på Cnytt.no.

I kroppslig bevegelse finnes kunnskap som ikke lar seg artikulere gjennom språket. Kristin Hagemann adresserer en viktig begrensning ved teknologiske apparater når hun i sin artikkel i Khrono argumenterer for manglene og utilstrekkeligheten ved digitale språkmodeller. Det er en utsøkt artikkel som, hvis dras litt lenger, bygger oppunder det fenomenologer og kroppsvitenskap lenge har proklamert: Kunnskap er ikke begrenset til språket, men manifesterer seg først og fremst kroppslig gjennom sensasjoner og motorikk. Således er det ikke bare språkmodellene som er begrensende, men språket i seg selv.

• Les også: Humaniora og språkfag er så grunnleggende for all kunnskap at det nesten kan bli usynlig, advarer Kristin Hagemann.

Steven Feld (2004) tok den kvalitative sansemodellen til sin ytterlighet da han under sitt feltarbeid på regnskogen i Papa New Guinea spilte inn mer enn 1000 Bosavi-sanger. I sangene får vi et glimt av et levende naturlandskap. Ulike arter toner inn på ulikt tidspunkt; vann renner over bekker, fugler beveger seg fra å være usynlig til synlig og kvinner synger fra fuglens perspektiv. Som lesere av teksten blir vi del av opplevelsen prima facie gjennom lyd. Analytiske tråder og empiriske poeng manifesterer seg i former som krever et helhetlig kroppslig engasjement, og hvis verdi ligger utenfor semiotikkens tegn og regler.

Den fenomenologiske tilnærming minner oss om den uvurderlige innsikten kroppen og sansene gir. Mens språket gir idémessig adgang, transporterer kroppen virkeligheten direkte til oss. Fenomenolog Maurice Merleau-Ponty postulerer til dette at «The body appears as a particular tension or rhythm that responds to the color seen and the tones heard” (1945, s. 201). Sansene er, med andre ord, bindeleddet mellom oss og alt rundt oss. Det ligger derfor i vår plikt som forskere å forbli lojal til virkelighetens sensoriske kompleksitet, og ikke la oss entydig forlede av digital fremrykk og teknologiske realiteter i vår formidling og jakt på kunnskap.

Under mitt deltakende feltarbeid på Sølvberget kulturhus kom ordene i likhet til kort i møte med det pulserende, sensoriske vevet av data. Både lukt, lyd, smak og berøring var leverandører av en etnografi som ikke lot seg gripe verbalt. For eksempel var bygningens betydning for brukerne ikke mulig å hente frem gjennom intervju. Menneskene var ikke klar over hvilken rolle Sølvberget spilte for deres liv eller prosa. Det var i kroppen, måten de beveget seg opp og ned trappene, at jeg kunne avsløre omfanget og betydningen stedet hadde- at de hadde vært her så mange ganger at omgivelsene, plantene rundt og de malplasserte duene ikke lenger overrasket, men var del av deres fremtoning og kroppslig vokabular. Menneskene geleidet seg målrettet gjennom etasjene uten å tenke seg om, som om arkitekturen var del av deres kroppslige uttrykk. Slike empiriske vitaliteter strekker seg forbi språkets rekkevidde og manifesterer seg i et ikke-verbalt og sensorisk format.

Denne kronikken står derfor som forlengelse av Kristin Hagemanns indisier om viktigheten av kroppslig, ikke-virtuell og taus kunnskap. Den menneskelige virkeligheten går lenger enn riket for symbolske tegn og uttrykk. Kroppslig vitalitet og den sensoriske dimensjonen ved virkeligheten vil aldri kunne erstattes av språkmodellers innsikt. Ordene og språket vårt springer til syvende og sist ut av et enda mer kraftfullt og bevegelig virkelighetsrom. Det ligger derfor i vår fortjeneste som forskere, å engasjere sansene og inkludere rikdommen kroppslig bevegelse og interaksjon med omgivelsene gir. Dette er viktig, ikke bare av forskningsetiske hensyn, men for kunnskapens rytme og ikke-verbale originalitet.

Mye tyder på at hvis jeg under mitt masterprosjekt hadde forringet oppgaven til det språket evner å gjengi, ville mistet betydelig mengde data og vigorøs empiri. Kunnskap ligger derfor ikke bare i språkmodellers anvendelighet eller konseptuell innsikt, men i kroppen og sanseriket rundt oss. Jeg tar derfor Hagemanns innsiktsfulle bidrag til sin ytterlighet, og håper at vi i en tid med stadig teknologisk inngripen og virtuell data, kan verdsette sanselandskapet og kunnskapen kroppen gir; både qua metode og analyse.

Litteratur

• Feld, Steven (2004) Doing anthropology in sound. American ethnologist, 31(4): 461-474.
• Merleau-Ponty, Maurice (1945) Phenomenology of Perception. London: Routledge.

Les også:

I 2013 kom jeg til Norge full av håp. Jeg hadde blitt tatt opp til doktorgradsprogram ved NTNU, et av Norges mest anerkjente universiteter. Jeg gledet meg til å forske, lære, bidra – og være en bro mellom land og kulturer.

Men bare seks måneder etter oppstart ble jeg, sammen med 13 andre iranere – studenter, forskere og ingeniører – kastet ut av landet. Begrunnelsen? At vi var iranske statsborgere. PST mente vi kunne tilegne oss kunnskap som kanskje – i en fjern fremtid – kunne brukes til å utvikle masseødeleggelsesvåpen.

Ingen av oss ble vurdert individuelt. Det kom ingen beviser. Ingen samtaler. Bare en fordomsfull antakelse: Iraner = trussel.

Mange fikk opphold etter klage. To av oss, inkludert meg selv, gikk videre til retten. Vi vant gjennom et forlik som staten tilbød rett før ankesaken skulle opp i lagmannsretten. Vi kjempet – og vi fikk det til.

• Les mer: Iranske stipendiater tilbake på NTNU

Og likevel, over ti år senere, ser jeg med sorg og sinne at NTNU igjen vender ryggen til iranske studenter.

For ikke lenge siden ble en tysk-iransk professor anklaget for spionasje. PST hevdet at han hadde delt sensitiv informasjon med Iran. Igjen – ingen bevis. Saken endte i retten. Og han ble frikjent. Men denne gangen var det annerledes. NTNU, som tidligere hadde støttet sine studenter, valgte nå stillheten. De støttet verken ansatte eller studenter. Universitetsledelsen gjemte seg bak PST – i stedet for å stå opp for verdiene sine og prinsippet om et diskrimineringsfritt akademia. NTNU, som en gang var et universitet for de beste hodene – uansett hvor de kom fra – fremstår nå som en marionett for sikkerhetsmyndighetene, som vurderer mennesker ut fra fødeland, ikke ferdigheter.

Samtidig sies det at NTNU nå har sterkt begrenset opptak av iranske doktorgradsstudenter. Spørsmål om praksisen slettes. Temaet unngås. Det er som om det er lettere å diskriminere i stillhet enn å utfordre systemet.

• Les også: NTNU-fakulteter har strammet inn på ansettelser av forskere fra Iran, Kina og Russland

Ja, eksportkontrolloven finnes. Og ja, den er viktig. Men loven krever individuell vurdering. Ikke bare for iranere, men for alle. Hvis spredning av masseødeleggelsesvåpen er negativt, er det negativt uansett hvem som eventuelt bidrar. Det skal ikke være et spørsmål om nasjonalitet, men om handlinger og risiko – vurdert konkret og rettferdig. Å blokkere alle fra ett land uten å se på individet, er ikke sikkerhet. Det er diskriminering.

Siden 2009 – da akademiske og profesjonelle miljøer i Vesten begynte å fatte mer paranoide beslutninger overfor iranske borgere – har det ikke vært én eneste sak der en iransk student, forsker eller ingeniør i Norge er dømt for spionasje, brudd på eksportkontroll eller andre sikkerhetsbrudd. Ikke én.

Så hvorfor vedvarer mistenkeliggjøringen?

Iranske studenter er ikke en sikkerhetstrussel. De er enkeltmennesker – forskere, ingeniører, akademikere – som ønsker å bidra til kunnskap og utvikling. Hvor mange iranske doktorgradsstudenter var det ved NTNU i 2017? Hvor mange er det i dag? Hvorfor vil ingen svare?

Andre land – Tyskland, Nederland, Frankrike, til og med USA – tar imot tusenvis av iranske studenter hvert år. Også innen kjernefysikk. Men Norge sier nei – selv i helt ufarlige fag. Skal vi være «flinkest i klassen» for USA?

Iran har gjennom tiår med sanksjoner bygd opp sin egen teknologiske kapasitet. De er ikke avhengige av norsk teknologi. Og om de skulle hente kunnskap utenfra, finnes det mange mer avanserte teknologiland enn Norge.

De fleste iranere som får høyere utdanning i Europa eller Nord-Amerika, reiser ikke tilbake. De blir – og de bidrar. I akademia. I teknologi. I demokratiske samfunn. Vi er ikke en trussel. Vi er en ressurs.

Men utfordringene slutter ikke etter at utdanningen er fullført. Tvert imot: Mange iranske akademikere som har tatt doktorgrad i Norge, møter fortsatt systematiske hindre.

I eksportkontrollens navn blir høyt utdannede, erfarne og integrerte mennesker utestengt fra stillinger i større selskaper og forskningsmiljøer. De får høre at deres nasjonalitet er et «problem». Ikke fordi de har gjort noe galt, men fordi de kan gjøre det – i en hypotetisk fremtid.

De får ikke sikkerhetsklarering. De får ikke jobb. De får ikke bruke utdanningen sin. Mange tvinges ut av landet – eller inn i marginaliserte yrker langt unna sin kompetanse.

Dette er ikke bare urimelig – det er ren diskriminering. Norge sier at utdanning er nøkkelen til integrering, men nekter oss å bruke nøkkelen når vi først har den.

Likevel hører vi igjen og igjen politikere – også noen med iransk bakgrunn – uttale seg skråsikkert om «iranske spioner» blant studenter. Uten tall. Uten dokumentasjon. Uten innsikt. Vi som er akademikere, vi godtar ikke påstander uten kilder. Vi godtar ikke fryktretorikk uten fakta.

Retten til utdanning er en grunnleggende menneskerettighet. Det er slått fast i norsk lov og i FNs menneskerettighetserklæring. Å nekte noen adgang til utdanning basert på nasjonalitet alene, er ikke bare diskriminering – det er et brudd på menneskeverd og rettssikkerhet.

Norge sier at utdanning er broen til integrering. Men for oss iranere føles det ofte som om vi får en mur – og beskjed om ikke å passere.

La det ikke være noen misforståelse: å stenge ute iranske studenter og eksperter kan utvilsomt være en midlertidig utfordring for dem. Men deres styrke, vilje og talent vil finne nye veier – andre steder i verden.
Det virkelige tapet er det norske samfunnet som frasier seg muligheten til å berikes av deres bidrag, kun fordi de er født i «feil» land.

Diskriminering skader ikke bare den som rammes – men også det samfunnet som utøver den.

• Les også:

Hvilken rolle bør Norge spille i en verden preget av konflikt, krig og økende spenninger? Spørsmålet er særlig relevant i lys av dagens debatter om språk, skolepenger, internasjonalisering, integrering og rollen høyere utdanning og forskning har i samfunnet.

Jeg kan ikke svare på dette med ideologi eller politikk, jeg kan bare svare gjennom mitt eget liv.

En gang ble jeg, i en samtale med en hodejeger, spurt hvorfor jeg – etter ti år i Norge – fortsatt ikke snakket flytende norsk, selv om jeg kunne lese og skrive det. Jeg forklarte at mitt profesjonelle liv som akademiker i informatikk nesten utelukkende hadde foregått på engelsk, i internasjonale miljøer. Likevel spurte hun videre: Levde jeg i en boble?

Spørsmålet traff. Jeg begynte å tvile på meg selv. Kanskje lå det noe i det. Men levde jeg virkelig i en boble? Jeg hadde bodd i fire land, arbeidet på tvers av språk, institusjoner og kulturer, og delt hverdagen med kolleger og venner fra utallige nasjoner og livssyn. Livet mitt var preget av møter som krysset grenser, ikke avskjerming.

Etter hvert forsto jeg at vi kanskje alle, på hver vår måte, både lever innenfor og utenfor bobler vi selv har skapt. Det er i dette mellomrommet, mellom språk, tilhørighet og grenser, at tenkningen våkner.

Jeg har tre språk: tyrkisk, engelsk, og norsk. De to siste er ikke morsmålet mitt, og jeg er begrenset i dem. Tyrkisk, derimot, har jeg ikke brukt i profesjonelle sammenhenger på mange år. Noen ganger føler jeg at jeg ikke helt hører hjemme i noen av dem, særlig når jeg forsøker å uttrykke dype, sammensatte tanker. Da føles det som om meningen eksisterer i et rom uten form, en slags før-språklig klarhet båret av intuisjon og følelse. Jeg søker etter det rette uttrykket, kanskje i et dikt, en kort tekst eller et bilde. Hver form blir et forsøk på å gi kropp til noe som er følt før det er forstått. Selv denne teksten ble først skrevet frem i en indre blanding av alle de tre språkene. Hvor jeg står, mellom grenser og kulturer, får bli et tankeeksperiment.

Meningssporet fører meg tilbake til hvorfor jeg i det hele tatt la ut på reisen, fra den lille hjembyen min til Istanbul, Belgia og til slutt Norge. Jeg visste det ikke da, men jeg forstår det nå: Det var en stille og vedvarende protest. Et nei til å bli gjort til et objekt, til å leve et liv formet av andres definisjoner. Bare tanken på det føltes som å bli presset under en uutholdelig, langsom vekt. Jeg ville heller oppløses i universet som en tanke som farer gjennom sinnet, eller en følelse som vokser i brystet. Det handlet ganske enkelt om å jage etter mening. Slik mange av oss gjør, på våre egne måter, med det motet vi har.

Verdiene vi bærer, eller fortsatt prøver å leve opp til, viser seg først gjennom levd erfaring. Det er også en form for meningssøk: å bevege seg, å la seg forme av usikkerhet. Det er valgene vi tar ved livets vendepunkter som avslører hvem vi er, og hva som virkelig betyr noe.

Jeg vokste opp i en familie preget av uro og sårbarhet. Allerede som 22-åring, rett etter bachelorgraden, tok jeg ansvar for både økonomi og omsorg. Det ansvaret bar jeg helt til min mor nylig gikk bort. I mange land er det nettopp slik: Å ta vare på foreldrene sine, og til og med barna sine etter at de er blitt voksne, ses som et moralsk ansvar – særlig der staten ikke strekker til. Dette er ikke ment for å glorifisere meg selv. Livet mitt har også vært fullt av bevisste feilvalg. Men for meg har det aldri vært en motsetning mellom å ta ansvar for familien og å søke mening. De henger sammen som en helhet, som deler av samme historie.

Og dermed er jeg tilbake til spørsmålet jeg startet med om Norges rolle. Sivilisasjon kan bare måles som helhet, og da etter hvordan det står til hos dem som har minst. Ingen nasjon kan kalle seg virkelig sivilisert så lenge ulikheten i verden består. Ansvaret er universelt, også for dem som føler seg mest fjernt fra det – som vi har sett med pandemi og klimaendringer. Kanskje er det nettopp fordi Norge har stabilitet og stillhet i en verden full av uro, at landet har et særlig ansvar, også for det vi ikke selv har ødelagt. Det finnes en sone der det ikke lenger handler om hvem vi er, hvor vi kommer fra eller hvilke merkelapper vi bærer. Det som betyr noe i denne sonen, er hva vi deler som mennesker. Her er det ikke identitet, men menneskelighet, som binder oss sammen. Norge har muligheten til å representere noe større enn seg selv, et intellektuelt og moralsk nivå menneskeheten desperat trenger. Det handler ikke om å snakke høyere, men klarere, forankret i tanke, verdier og prinsipper. Det er Norges viktigste oppgave.

Men ord må følges av handling. Vi må huske at fremtiden bygges i dag. Nå er tiden for å investere i menneskelig kapital – i kunnskap, vitenskap, kunst, kultur og teknologi, vevd sammen med universelle verdier. Jeg er selv et eksempel: Takket være stipender og gratis utdanning i Tyrkia og Belgia klarte jeg å bygge en akademisk karriere. Og takket være mulighetene Norge har gitt meg, har jeg vært professor og leder. Vi valgte å bli her, ikke fordi vi måtte, men fordi vi er glade i dette landet og dets verdier: likestilling, fellesskap, frihet og demokrati. Vi ønsker å bidra. Vi er takknemlige. Men hva med de andre som også ønsker en mulighet?

Nettopp fordi landet har denne historien med stabilitet, tillit og åpenhet, har Norge også ressursene, den økonomiske handlefriheten og den kulturelle bevisstheten til å ta et større ansvar. Norge har potensial til både å bevare og fornye det det står for, og til å bli et hjem for internasjonale hoder og samvittigheter. Framfor alt kan det gi en sjanse til dem som aldri fikk en. Jeg mener det er et universelt ansvar for alle nasjoner å bidra til å redusere ulikhet i verden.

Norge bør fortsette sin positive og inkluderende linje i spørsmål som gjelder språk og skolepenger, og unngå å falle for pekefingre eller populistiske reaksjoner, slik man har sett i flere andre land. Vi må huske at dette er komplekse og nyanserte temaer, som krever langsiktige perspektiver, ikke enkle og reaktive løsninger.

Og ja, vi med utenlandsk bakgrunn må delta mer i den offentlige samtalen, nettopp fordi våre erfaringer kan berike perspektivene som preger samfunnsdebatten. Det er en del av det vi skylder til landet. Men det krever mot. Å ytre seg offentlig når man skiller seg ut i navn, språk eller bakgrunn, gjør en både mer synlig og mer sårbar. Det er lett å bli misforstått eller redusert til en identitet fremfor å bli lyttet til for det man faktisk sier. Fallhøyden er ofte større for oss. Nettopp derfor er stemmen vår viktig.

Vil alt dette lykkes? Kanskje ikke. Men selv da vil det være en gnist. Den vil lyse opp mørket mens vi beveger oss fra støv til aske, og et øyeblikk belyse meningens ansikt.

Merk: Forfatteren er ikke morsmålsbruker av norsk og har brukt språklige verktøy og veiledning for å oversette og bearbeide teksten. Innhold, refleksjoner og struktur er hans egne.

• Les også:

Én av fem studenter tør ikke si hva de mener på campus, og kvinner er mer tilbakeholdne enn menn, viser fersk undersøkelse.

Googles Big Sleep har funnet og rapport om feil og sårbarheter for første gang.

Sykepleierstudenten Marica Johnsen ser frem imot å begynne i praksis til høsten. Forrige gang hun var i praksis betydde det mye for henne å føle at hun kunne hjelpe til. 

Anita og Paul-Gunnar har tidligere reist langt til sjøs, og i sommer la de ut på første langtur med barna Storm og Tuva.

Dag Øien og Ståle Schumacher startet opp Domeneshop da de var studenter ved Universitet i Oslo.