Aktuelt | Akademisk skriving
Med professor Battles skriveoppskrift i ryggen
Akademisk skriving kan være en ensom kamp. Men med et kursopplegg fra professor Battle fikk Liza Reisel tidlig dreisen.
Publisert 21. mai 2026 kl. 10:50
– Se her!
Lett tilgjengelig i bokhyllen bak seg har Liza Reisel en velbrukt blekke. Det har gått 16 år siden hun kom tilbake fra et doktorgradsopphold i USA, og nå er hun forsker 1 ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo. Det unnseelige heftet fra et statistikk-kurs har båret henne gjennom karrieren. Men det er ikke statistikken hun vender tilbake til, for professoren i USA hadde et annet mål: Han ville lære studentene sine hvordan skrive en vitenskapelig artikkel.
Hva skal stå i abstract? Hvor lang skal innledningen være? Hvordan skille mellom teori og annen tidligere forskning? Og hva gjør en konklusjon god?
Forstå detaljene som forventes
På tre-fire sider går professoren, Juan Battle ved City University of New York, punkt for punkt gjennom hva som skal være i de ulike delene av en vitenskapelig artikkel, fra abstract til konklusjon.
Reisel leser høyt oppsummeringen av hva en konklusjon skal gjøre: fortelle leserne at du har svart på spørsmålet du stilte innledningsvis.
– «Tell them what you told them».
Etter denne første delen kommer et dypdykk inn i artikkelskrivingens mindre åpenbare sider: førsteversjon av en artikkel Battle har sendt til et tidsskrift, med det reelle følgebrevet, og et eksempel på hvordan Battle svarte da han var fagfelle (reviewer) på et annet manuskript.
– Og så skriver han her: Papiret sugde, som du ser i kommentarene mine. Men jeg inkluderer det så du kan forstå detaljnivået som jeg forventer fra deg.
Til sist viser Battle hvordan han svarte på kommentarene han fikk på eksempelartikkelen.
– Jeg tror ikke det er like effektivt uten de ekte eksemplene. Det forutsetter at foreleser eller veileder er villig til å dele, og vise fram sin egen sårbarhet på et eller annet vis, kommenterer Reisel.
Oppskrift senket terskelen
Gjennom kurset fikk studentene bruk for alt dette. Forskningsspørsmålet og datasettene fikk de utdelt. Etter at de analysene var gjort, var oppgaven å formulere funnene som en artikkel, og sende inn, med følgebrev, som om de sendte inn til et ekte tidsskrift. Så skulle de være hverandres fagfeller, og bruke Battles eksempel som mal på hvor nøye de skulle være i kommentarene sine. I kuset skulle artiklene rettes opp, fagfelle-studentene besvares, og artikkelen sendes inn igjen, til vurdering.
– Jeg lærte utrolig mye av det. Jeg har gått tilbake mange ganger, ‘Hvordan var dét igjen, liksom? Hvordan skriver man en god diskusjon? Hva var disse underpunktene?’
Da Reisel vendte hjem fra USA hadde hun med seg åtte artikler på ulike stadier i publiseringsprosessen, og Battles oppskrift guidet henne gjennom enda et par til.
– Fordi jeg hadde en oppskrift var terskelen litt lavere for å tørre å sende inn noe og tørre å svare på kritikk.
Nå låner hun ut heftet når yngre kolleger står fast.
Taus kunnskap
Reisels veileder inviterte henne inn som medforfatter, som også er en måte å lære om vitenskapelig skriving.
– Men det er en måte å lære på som ikke er alle forunt. Det er potensielt en ulikhetsskapende mekanisme i akademia hvor det er litt tilfeldig hvem som får være med på ting, og hvem som blir gående mer på egen hånd.
Noen er vokst opp med samtaler om akademisk skriving over middagslagingen, mens for andre er det et ukjent landskap å bevege seg inn i. Ifølge Reisel var Battles motivasjon å hjelpe studenter med å få tilgang til den tause kunnskapen.
– Taus kunnskap, at noen skjønner kodene og noen ikke skjønner kodene, fordi de kommer fra ulike bakgrunner, var en ulikhetsskapende dimensjon som han ville til livs.
Både Battle og Reisel forsker på sosial ulikhet.
Få tildelt verktøyene med skrivekurs
Reisel forteller om sin egen erfaring som student.
– Jeg gikk mange år på Blindern uten å skjønne hvordan man skriver en god tekst. Det var bare antatt at man skjønner hvordan man skriver en akademisk tekst.
Hun leste pensum og forberedte seg til eksamener, men det i seg selv var ikke tilstrekkelig.
– Jeg husker jeg satt på en skoleeksamen på åtte timer og skulle skrive en sammenhengende tekst – med null forutsetninger for å vite hvordan den skulle struktureres. Det ble bare masse fakta som jeg husket, og for å si det sånn: Det ble ikke kjempegod karakter.
Helt mot slutten av cand.mag-graden tok Reisel et kurs som også hadde skrivekurs. Der lærte hun endelig om oppbygning og hva de ulike delene av en oppgave skal besvare.
– Å bruke konklusjonen til å svare på spørsmålet man stiller innledningsvis. Det var en skikkelig a-ha-opplevelse for meg!
USA har andre tradisjoner
Det var kanskje ikke tilfeldig at Reisel fikk denne opplæringen i USA, selv om de fleste der skriver doktorgradsavhandlingen sin som en monografi. I USA har det nemlig vært vanlig med mye mer skrivetrening gjennom emnene. Det er vanligere at studentene leverer en førsteversjon, får tilbakemeldinger, og så leverer inn igjen, forteller David Burke ved UiOs Akademisk skrivesenter.
I det norske systemet har mye mer av skrivingen først skjedd på slutten av semesteret i form av en eksamensbesvarelse.
– Jeg tenker på et uttrykk fra en artikkel, sier Burke: – I USA tar studentene kurs, mens i Norge tar de eksamen.
Men artikkelen er fra 2002, og bygger på tiden før kvalitetsreformen i 2003. I dag er det flere ressurser tilgjengelig enn da Reisel studerte, blant annet skrivesenteret, som hjelper alt fra bachelorstudentene som strever med sin første oppgave, til postdoktorene som står fast i en vitenskapelig artikkel.
Ingen fasit for skriving
Burke holder blant annet svært populære kurs i å skrive «kappen» til artikkelbaserte avhandlinger, men han er kritisk til å ha for stor tro på ferdige oppskrifter.
– Det finnes ikke én fasit, skriving varierer veldig fra person til person, ikke minst fordi det ofte er en veldig personlig, og en veldig ensom, handling. Det er problematisk å se på skriving som en ferdighet som kan læres bort, fordi hver skriver må navigere gjennom sine individuelle forutsetninger, og variasjonen kan være enorm.
I stedet for å se etter en mal, oppfordrer Burke skrivende akademikere til å lese artikler i tidsskriftet man vil sende inn sitt eget arbeid til og gjøre seg kjent med hvordan artiklene ser ut og hvordan argumentasjonen er bygget opp.
– De som lykkes er de som klarer å bearbeide det kontekstuelle slik at de har god forståelse for fagets forventninger, også de normene som ikke nødvendigvis kan artikuleres eksplisitt, sier han.
Ledig stilling
Mest lest
- Hvordan sikre en levelig startlønn? UiB har lagd en modell.
- Spørreskjema gir en illusjon om måling
- – Tilhengere av særlig uavhengige stillinger gjør seg selv en bjørnetjeneste
- Jeg har blitt en irriterende student. Hun som stiller spørsmålet: «Hva er det aller viktigste på pensum?»
- Artikler er selve valutaen forskere vurderes etter
