Skip to content

Akademisk skriving er fullt av uskrevne regler. Liza Reisel sitter på oppskiften.

Aktuelt | Akademisk skriving

Med professor Battles skriveoppskrift i ryggen

Akademisk skriving kan være en ensom kamp. Men med et kursopplegg fra professor Battle fikk Liza Reisel tidlig dreisen.

Oppskriftshefte: – Det er en skikkelig fin modell for å lære hele gangen i artikkelarbeidet, sier Liza Reisel. Foto: Julia Loge

Publisert 21. mai 2026 kl. 10:50

– Se her!

Lett tilgjengelig i bokhyllen bak seg har Liza Reisel en velbrukt blekke. Det har gått 16 år siden hun kom tilbake fra et doktorgradsopphold i USA, og nå er hun forsker 1 ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo. Det unnseelige heftet fra et statistikk-kurs har båret henne gjennom karrieren. Men det er ikke statistikken hun vender tilbake til, for professoren i USA hadde et annet mål: Han ville lære studentene sine hvordan skrive en vitenskapelig artikkel.

Hva skal stå i abstract? Hvor lang skal innledningen være? Hvordan skille mellom teori og annen tidligere forskning? Og hva gjør en konklusjon god?

Forstå detaljene som forventes

På tre-fire sider går professoren, Juan Battle ved City University of New York, punkt for punkt gjennom hva som skal være i de ulike delene av en vitenskapelig artikkel, fra abstract til konklusjon.

Reisel leser høyt oppsummeringen av hva en konklusjon skal gjøre: fortelle leserne at du har svart på spørsmålet du stilte innledningsvis.

– «Tell them what you told them».

– Vi leser mange forskningsartikler, men hele prosessen bak er man ofte veldig alene om, sier Liza Reisel. Foto: Julia Loge

Etter denne første delen kommer et dypdykk inn i artikkelskrivingens mindre åpenbare sider: førsteversjon av en artikkel Battle har sendt til et tidsskrift, med det reelle følgebrevet, og et eksempel på hvordan Battle svarte da han var fagfelle (reviewer) på et annet manuskript.  

– Og så skriver han her: Papiret sugde, som du ser i kommentarene mine. Men jeg inkluderer det så du kan forstå detaljnivået som jeg forventer fra deg.

Til sist viser Battle hvordan han svarte på kommentarene han fikk på eksempelartikkelen.

– Jeg tror ikke det er like effektivt uten de ekte eksemplene. Det forutsetter at foreleser eller veileder er villig til å dele, og vise fram sin egen sårbarhet på et eller annet vis, kommenterer Reisel.

Oppskriften fra 2005 har vært innom mange hender gjennom årene.

Oppskrift senket terskelen

Gjennom kurset fikk studentene bruk for alt dette. Forskningsspørsmålet og datasettene fikk de utdelt. Etter at de analysene var gjort, var oppgaven å formulere funnene som en artikkel, og sende inn, med følgebrev, som om de sendte inn til et ekte tidsskrift. Så skulle de være hverandres fagfeller, og bruke Battles eksempel som mal på hvor nøye de skulle være i kommentarene sine. I kuset skulle artiklene rettes opp, fagfelle-studentene besvares, og artikkelen sendes inn igjen, til vurdering.

– Jeg lærte utrolig mye av det. Jeg har gått tilbake mange ganger, ‘Hvordan var dét igjen, liksom? Hvordan skriver man en god diskusjon? Hva var disse underpunktene?’

Da Reisel vendte hjem fra USA hadde hun med seg åtte artikler på ulike stadier i publiseringsprosessen, og Battles oppskrift guidet henne gjennom enda et par til.

– Fordi jeg hadde en oppskrift var terskelen litt lavere for å tørre å sende inn noe og tørre å svare på kritikk.

Nå låner hun ut heftet når yngre kolleger står fast.

Taus kunnskap

Reisels veileder inviterte henne inn som medforfatter, som også er en måte å lære om vitenskapelig skriving.

– Men det er en måte å lære på som ikke er alle forunt. Det er potensielt en ulikhetsskapende mekanisme i akademia hvor det er litt tilfeldig hvem som får være med på ting, og hvem som blir gående mer på egen hånd.

Noen er vokst opp med samtaler om akademisk skriving over middagslagingen, mens for andre er det et ukjent landskap å bevege seg inn i. Ifølge Reisel var Battles motivasjon å hjelpe studenter med å få tilgang til den tause kunnskapen.

– Taus kunnskap, at noen skjønner kodene og noen ikke skjønner kodene, fordi de kommer fra ulike bakgrunner, var en ulikhetsskapende dimensjon som han ville til livs.

Både Battle og Reisel forsker på sosial ulikhet.

Få tildelt verktøyene med skrivekurs

Reisel forteller om sin egen erfaring som student.

– Jeg gikk mange år på Blindern uten å skjønne hvordan man skriver en god tekst. Det var bare antatt at man skjønner hvordan man skriver en akademisk tekst.

Hun leste pensum og forberedte seg til eksamener, men det i seg selv var ikke tilstrekkelig.

– Jeg husker jeg satt på en skoleeksamen på åtte timer og skulle skrive en sammenhengende tekst – med null forutsetninger for å vite hvordan den skulle struktureres. Det ble bare masse fakta som jeg husket, og for å si det sånn: Det ble ikke kjempegod karakter.

Helt mot slutten av cand.mag-graden tok Reisel et kurs som også hadde skrivekurs. Der lærte hun endelig om oppbygning og hva de ulike delene av en oppgave skal besvare.

– Å bruke konklusjonen til å svare på spørsmålet man stiller innledningsvis. Det var en skikkelig a-ha-opplevelse for meg!

USA har andre tradisjoner

Det var kanskje ikke tilfeldig at Reisel fikk denne opplæringen i USA, selv om de fleste der skriver doktorgradsavhandlingen sin som en monografi. I USA har det nemlig vært vanlig med mye mer skrivetrening gjennom emnene. Det er vanligere at studentene leverer en førsteversjon, får tilbakemeldinger, og så leverer inn igjen, forteller David Burke ved UiOs Akademisk skrivesenter.

I det norske systemet har mye mer av skrivingen først skjedd på slutten av semesteret i form av en eksamensbesvarelse.

–  Jeg tenker på et uttrykk fra en artikkel, sier Burke: – I USA tar studentene kurs, mens i Norge tar de eksamen.

Men artikkelen er fra 2002, og bygger på tiden før kvalitetsreformen i 2003. I dag er det flere ressurser tilgjengelig enn da Reisel studerte, blant annet skrivesenteret, som hjelper alt fra bachelorstudentene som strever med sin første oppgave, til postdoktorene som står fast i en vitenskapelig artikkel.

– Mange stipendiater skriver for å bli ferdig med en artikkel og kunne gå i gang med neste, kanskje på bekostning av en forståelse av at å skrive er å tenke, det er en del av prosessen med å bli til som fagpersonen. Jeg vet ikke om vi i tilstrekkelig grad setter pris på selve skrivingen, sier David Burke. Foto: Julia Loge

Ingen fasit for skriving

Burke holder blant annet svært populære kurs i å skrive «kappen» til artikkelbaserte avhandlinger, men han er kritisk til å ha for stor tro på ferdige oppskrifter.

– Det finnes ikke én fasit, skriving varierer veldig fra person til person, ikke minst fordi det ofte er en veldig personlig, og en veldig ensom, handling. Det er problematisk å se på skriving som en ferdighet som kan læres bort, fordi hver skriver må navigere gjennom sine individuelle forutsetninger, og variasjonen kan være enorm.

I stedet for å se etter en mal, oppfordrer Burke skrivende akademikere til å lese artikler i tidsskriftet man vil sende inn sitt eget arbeid til og gjøre seg kjent med hvordan artiklene ser ut og hvordan argumentasjonen er bygget opp.

– De som lykkes er de som klarer å bearbeide det kontekstuelle slik at de har god forståelse for fagets forventninger, også de normene som ikke nødvendigvis kan artikuleres eksplisitt, sier han.

Nå er det 100.000 Model Y i Norge

På under fem år har det blitt levert 100.000 nye Tesla Model Y i Norge, det betyr at modellen står for nær ti prosent av alle elbiler som er solgt i Norge gjennom tidene.

Her er vinnerne i mediemarkedet akkurat nå

Mediebarometeret viser at medieinvesteringene fortsetter å utvikle seg positivt inn i 2026. Etter årets fire første måneder er totalmarkedet opp 1,3 prosent sammenlignet med samme periode i fjor.

Den gangen en blomst og et telt løp etter en liten prins

F. v. bakerst: Åsne Sørlie-Nordnes, Erik Støre, Lukas Anvik, Jacob Dyrud, Emma Bustnes, Nora Austad Sværen, Mahad Said Hassan og Flo Fagerli.

Foto:Aurora Henni Krogh

Reportasje

Den gangen en blomst og et telt løp etter en liten prins

– I en tid der vi er dårlige til å se hverandre, blir det viktigere og viktigere med teater.

published 21.05.2026

|

oppdatert 21.05.2026

author
Aurora Henni Krogh

Om du var i Oslo denne uken, kunne du se en liten prins løpe rundt i Vigelandsparken.

Eller kanskje så du myriaden av andre figurer som prøvde å ta igjen den lille prinsen: I parken, på trikken, i sentrum?

I juni arrangerer andreårselvene ved Teaterhøgskolen årets sommerteater. I en måned skal de spille skuespill i et telt i Vigelandsparken. i år er det Lukas Anvik, Emma Bustnes, Jakob Dyrud, Flo Fagerli, Johannes Gjessing, Mahad Said Hassan, Åsne Sørlie-Nordnes, Erik Støre og Nora Austad Sværen som skal spille.

Forestillingen er «Den lille prinsen».

Flo Fagerli som en liten prins og Sinnataggen.

Foto:Aurora Henni Krogh

«Den lille prinsen»

«Den lille prinsen» er en barnebok fra 1943, skrevet og illustrert av den franske forfatteren Antoine de Saint-Exupéry.

Den norske oversettelsen av «Den lille prinsen» ble gjort av Inger Hagerup.

Boka har solgt over 25 millioner eksemplarer, og er utgitt på over 150 forskjellige språk.

Denne uken laget teaterstudentene og deres hjelpere og venner en video for å promotere billettsalget til årets sommerteater. Der svinset den lille prinsen rundt i parken og videre i byen, mens stykkets andre karakterer gjorde fåfengte forsøk på å ta igjen den elusive karakteren.

Kontekst var også med.

Dype spørsmål og barnslig magi

Lasse Lilleng har regi for forestillingen, og som mange andre har han et langt forhold til den franske boken.

Lasse Lilleng har en bachelor i regi og blir ferdig med sin master i regi ved Teaterhøgskolen
våren 2026.

Foto: Aurora Henni Krogh

– Jeg har alltid hatt en kjærlighet til «Den lille prinsen». Jeg er veldig glad i fortellingen og filosofien som ligger i den. Lekenheten og dette forholdet mellom barn og voksen som er så sentralt, forteller han.

Det ble også en naturlig historie for både regissør og skuespillerne å samle seg rundt.

Lilleng ble overrasket over hvor mye som lå i materialet, jo mer han gikk inn, jo rikere ble universet.

– Det har en fantastisk blanding mellom dype vanskelig spørsmål om livet og vennskap og ensomhet. Samtidig så har materialet dette barnslige blikket på verden som gjør at ting på en måte blir magisk, sier han, og legger til:

– Den kombinasjonen er veldig givende for oss i vår skapende prosess.

Lekne roller: Her er noen av figurene som valset rundt i parken mandag formiddag.

Foto:Aurora Henni Krogh

Den lille prinsens åpne natur er heller nysgjerrig og spørrende i møte med de andre karakterenes dårlige sider. Sånn sett er forestillingen spennende å rette mot barn fordi den ikke er moraliserende.

– Stykket får oss til å stille spørsmål om hva som er viktig her i livet. Jeg tror vi befinner oss i en tid der mange kjenner behov for det.

Lilleng tror også «Den lille prinsen» og teater for barn generelt er viktigere nå. Teater er av natur en analog opplevelse som holder både voksen og barn i øyeblikket.

– Vi fokuserer på å lage analog magi.

– Hvordan har det vært å jobbe med?

– Kjempegøy. Det er en fryd. Veldig mange talentfulle skuespillere og en leken og sjenerøs gjeng rett og slett.

– En rolle med mye attityde

Andreårsstudentene er en leken gjeng. Tross varmen løper de rundt, i karakter, og i relativt upraktiske kostymer.

Varm Emma Bustnes, men fornøyd rose.

Foto:Aurora Henni Krogh

En rose står og blomstrer. Hun ser ganske varm ut i sola. Emma Bustnes heter hun.

– Rosen er en rolle med mye attityde. Den er litt slu og trenger litt oppmerksomhet, men innerst inne trenger hun nok bare kjærlighet og noen som bryr seg om henne, sier Bustnes.

Skuespillerne skal være her hver dag, og to netter i uken sover de i teltet for å passe på.

– Det er en drøm om å få spille barneteater her.

Bustnes forteller at hun allerede ar fått entusiastiske reaksjoner fra barn hun har møtt i parken i dag.

– Hva gjorde at du ville bli skuespiller?

– Drømmen om å få leke resten av livet.

– Den lille prinsen minner oss om det som er viktig i livet, å ha det gøy og finne ting som er magisk. Det kan være et lys i tiden der verden er litt blass, sier hun.

Gleder seg til å ha det gøy

Mahad Said Hassan er i dag et telt. Det representerer hele sommerteateret.

Mahad Said Hassan er selve teltet Sommerteateret skal spilles i.

Foto:Aurora Henni Krogh

Det ser både varmt og slitsomt ut og løpe rundt som et lite hus, men han klager ikke. Faktisk er han veldig entusiastisk når vi snakker om dagen, stykket og helt andre ting.

I selve stykket spiller han piloten, som gjerne anerkjennes som en fortellende stemme i «Den lille prinsen».

– Jeg vet ikke hvilken måte vi skal løse det på enda.

Det er dog liten tvil om at piloten tas godt imot, han påpeker at de har «mange fallskjermer» på plass.

Mahad lever ut illusjonen stykket kan by på, alle lagene med virkelighet som konstrueres i reaksjonene mellom skuespillerne og de tilfeldig forbipasserende de møter i Vigelandsparken.

– Jeg gleder meg til å ha det gøy. Ikke at jeg ikke har det gøy nå altså.

Martin Steinum Brun (t.v.) har komponert musikken til stykket og hjelper til med instrumenter under promostuntet.

Foto:Aurora Henni Krogh

«En gave»

I den konstruerte jakten på prinsen går ferden fra parken, til trikken. Her synger og spiller skuespillerne musikk komponert av Martin Steinum Brun.

Han forteller at det har vært «en gave» å jobbe med komposisjonen.

Også forbipasserende får nyte godt av skuespillergruppens promoteringsstunt. Flere tar fram telefonen for å filme mens gruppen fremfører melodiene.

Her synger skuespillerne på trikken.

Foto:Aurora Henni Krogh

– Jeg vil ikke bare være søt, men også frekk

Vel nede ved Jernbanetorget finner vi endelig prinsen, som sitter oppå tigeren utenfor Østbanehallen.

Det er Flo Fagerli som har rollen som den lille prinsen.

– Hvordan har det vært å bli jaktet på av denne gjengen i hele dag?

– Det er 18. mai, så man er jo litt sliten, og så har jeg løpt gjennom hele Frognerparken.

– Det har vær veldig gøy, og man får veldig mange nysgjerrige blikk. Så forhåpentlig vis får folk lyst til å se oss spille.

Vi fant prinsen til slutt!

Foto:Aurora Henni Krogh

Flo forteller at hun først ble lest for. Senere har hun også selv lest «Den lille prinsen» på spanske for å lære språket.

– Jeg har alltid sett opp til den lille prinsen og hvor leken, nysgjerrig og ærlig han eller hun er, sier hun, og forklarer:

– Det er et ukritisk møte med veldig mange problematiske karakterer. Prinsen møter mange karakterer som har grodd fast i sine spor og er litt lås i uheldige karaktertrekk, men møter dem med nysgjerrighet og åpenhet. Det tror jeg man kan lære mye av.

Stykket er ikke laget enda, så Fagerli har ikke helt gått inn i sin tolkning. Det er noe hun både gleder seg til, og er spent på. Hun har lyst til å søke det som er ubestemmelig ved karakteren.

– Jeg vil ikke bare være søt, men også frekk. Sannheten får man jo av barn, gamle mennesker, fulle mennesker og små prinser, sier hun.

Så tok de en sang til.

Foto:Aurora Henni Krogh

Flo har spilt i mye, du har kanskje sett henne i «Nr. 24» eller «Den stygge stesøsteren».

Hun begynte med skuespill allerede som femåring, men hadde en lang periode borte fra skuespillet, før hun som 15-åring begynte å aktivt oppsøke virket.

– Det føles som om det har vært veien hele tiden. Det har alltid føltes riktig. Det handler om at man får leke på jobb hele tiden.

Hun siterer den norske naturfilosofen Arne Næss.

– Du slutter ikke å leke når du blir gammel, du blir gammel når du slutter å leke.

Denne lekenheten har vi sett i hele dag. Gjennom jakten på prinsen, sang på trikken og hele tiden i interaksjonen skuespillerne imellom.

– Teatret er et sted man møtes ansikt til ansikt, istedenfor at det er korte snutter og høy stimuli hele tiden, så tar man seg tid til å treffe andre mennesker og utforske en fortelling sammen. Det er en utveksling der både publikum og aktørene kommer med noe, så oppstår kunsten i møtet mellom dem, sier Fagerli.

Temaer

#Scenekunst

#Sommerteateret

#Utdanning

Innlegget Den gangen en blomst og et telt løp etter en liten prins dukket først opp på Kontekst.

Tilbake til toppen